E-post er de aller fleste fortrolige med

De aller fleste norske nettbrukere er fortrolige med e-post. Man bruker det både privat og på jobben, til meningsløst pludder, korte meldinger, sending av dokumementer og til seriøse diskusjoner. Det knytter avsender og mottaker direkte sammen og, etter at spamfilterne har blitt gode nok, får man stort sett bare e-poster fra folk og organisasjoner man allerede har et forhold til.

Denne uskrevne kontrakten mellom avsender og mottaker er både en mulighet og en begrensing. Man kan som politiker ikke sende e-post til hvem som helst, mens de man faktisk kan sende til har på et eller annet tidspunkt akseptert den mulige korrespondansen.

Vanskelig å få tak i e-postadresser?

Den letteste, og sannsynligvis mest rederlige, måten å få en persons e-postadresse på er å spørre pent. En gjennomgang av partienes nettsteder viser at mange ikke er spesielt flinke til å spørre. Noen av dem har bare påmelding på nyhetsbrev, mens mange har ingenting. Det er rett og slett ikke lagt opp til at noen fra partiorganisasjonen skal komme i kontakt med deg gjennom e-post for å be deg om å stemme på dem på valgdagen, snakke med noen du også ønsker skal stemme på dem, gi penger eller diskutere på nettsider eller andre fora.

Arbeiderpartiet har vært det partiet som har vært mest aggressiv i innsamlingen av e-postadresser. En periode var det vanskelig å komme seg inn på Arbeiderpartiet.no uten å legge igjen e-postadressen. Dette var skjermen som møtte brukerne på vei inn på nettstedet:

Jeg mener at dette er å gå litt over streken siden det er vanskelig for mange brukere å forstå at det går an å la være med å gi fra seg e-postadressen. Jeg tviler ikke på at de får inn flere e-postadresser på denne måten, men det er ikke akkurat å "spørre pent" om å få den. Dette er for øvrig et velkjent obamatriks.

Hva gjør man når man har fått tak i adressen?

Noen av dem som spør gjør klassiske blundere i forhold til brukeropplevelse. KrF gir meg ingen bekreftelse på at jeg er påmeldt nyhetsbrevet på nettstedet. Bekreftelsen jeg mottar fra dem på e-post inspirerer ikke til videre engasjement og det er også den eneste e-posten jeg har fått fra dem. Jeg føler meg litt lurt.

SV sender meg også en bekreftelse per e-post. Men den kommer ikke fra SV og den er så kald og upersonlig at SV bør være glad for at det ikke står "Kristin Halvorsen" i avsenderfeltet:

Jeg forstår at dette er en automatisk utsendelse, men det viser at de ikke forstår hvor viktig "de små tingene" er når det er snakk om mellomenneskelig digital kommunikasjon. Sammelikner man med Obama bekreftelse på at jeg er "med", blir det ganske så tydelig:

Hva skal e-postene inneholde?

Det er lett å tenke seg mange ting slike e-poster kan brukes til. Men, først og fremst bør de brukes til å mobilisere velgerne på en eller annen måte. Høyre sender meg daglig valgkampinfo fra deres høyst personlige "Høyres Informasjonsavdeling":  

De gjør den klassiske feilen ved å overlesse e-posten med informasjon. I tillegg ikke lenker de ikke til noe mer eksklusivt enn vanlige nyhetsartikler. Hvis de ønsker at jeg skal foreta meg noe på grunnlag av disse e-postene så er det tydeligvis å irritere meg over at bildene ikke leses av e-postverktøyet jeg bruker og at jeg burde lese Dagbladet og VG enda mer. Dette er et nyhetsbrev av tradisjonell sort, noe jeg og mange andre brukere har ignorert i stor grad siden begynnelsen av årtusenet.

Arbeiderpartiet best på e-post

Regjeringspartiet har en tydelig strategi med e-postene sine. De fokuserer på svært få saker og de lenker til videosnutter og egne eksklusive saker på nettstedet. Selve e-postene kunne nok ha vært mer personlige og brukt mer direkte virkemidler som kanskje et bilde og kanskje en knapp. Jeg er også litt forbauset over at de ikke sørger for personaliserte avsendere og mer engasjerende innhold i selve e-posten. Men, i forhold til sine motstandere, er dette en knock-out seier.