Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn.^[1] Skjønt det ofte har blitt omtalt som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk».^[1]

Kristelig Folkeparti har hatt høyest oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget er utvilsomt stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2009 det dårligste, med en oppslutning på 5,5 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.

Knut Arild Hareide har vært partileder siden våren 2011, mens Dagrun Eriksen og Bjørg Tysdal Moe er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Emil André Erstad, som ble valgt i 2013. Fra 2013 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av ti representanter. Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.

Politisk plattform

Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, er motstander av loven om selvbestemt abort og gikk i mot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land.

Deres hovedsaker:^[2]

• Valgfrihet for småbarnsfamiliene
• Verdighet i eldreomsorgen
• Vern om miljøet og klimaet
• Kamp mot fattigdom i Norge og verden

Historie

Partiets mangeårige frontfigur og statsminister, Kjell Magne Bondevik.

Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Stortingsrepresentant og partileder Knut Arild Hareide.

Foto: Hildegunn Bernsen

Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen den 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen.^[3] Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 % av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.

I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsning på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til Stortingsvalget i oktober 1973. På 1980-tallet deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer, en 1997-2000 (Sentrumsregjeringen), og en regjering 2001-2005 (Samarbeidsregjeringen).

Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet.^[4] Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7% på en meningsmåling utført av Norsk Gallup.^[5] Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3% oppslutning, landets tredje største parti.^[6] Partiet fikk 15,5% oppslutning på en meningsmåling i april 2000, ca. en måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.^[7]

Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet måtte være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn.^[8] Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den.^[9] Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegate på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig.^[10][11] Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at "alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1".^[12] I partiets nye § 1 står det i dag som følger: "KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter."^[13]

Regjeringer

Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet har deltatt i syv koalisjonsregjeringer:

• John Lyngs regjering H, KrF, Sp, V (28. august 1963 – 25. september 1963)
• Per Bortens regjering H, KrF, Sp, V (12. oktober 1965 – 17. mars 1971)
• Lars Korvalds regjering KrF, Sp, V (18. oktober 1972 – 16. oktober 1973)
• Kåre Willochs regjering H, KrF, Sp (14. oktober 1981 – 9. mai 1986)
• Jan P. Syses regjering H, KrF, Sp (16. oktober 1989 – 3. november 1990)
• Kjell Magne Bondeviks 1. regjering KrF, Sp, V (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
• Kjell Magne Bondeviks 2. regjering H, KrF, V (19. oktober 2001 – 17. oktober 2005)

Partiledelse

Valghistorikk

Referanser