Politikk Senterpartiet

Senterpartiet (Sp) er et politisk parti i Norge som har grunnlaget sitt i primærnæringene, i første rekke bonde- og fiskerbevegelsene. Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norsk Landmandsforbund i 1920 under navnet Bondepartiet (B), og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de formelle båndene til bondeorganisasjonene rundt den andre verdenskrig, og endret i 1959 navn til Senterpartiet.

Partiet plasserer seg selv i det politiske sentrum. Senterpartiet har ingen uttalt ideologi, men legger forsvar for kristne og humanistiske verdier, folkestyret, den private eiendomsretten, nasjonalstatens suverenitet samt desentralisering av makt og ressurser til grunn for sin politikk.^[2] Partiet er motstander av norsk EU-medlemskap, EØS-avtalen og Schengen-avtalen.^[2]

Senterpartiet dannet, fra 2005 til 2013, den rødgrønne regjeringen sammen med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre i sentrumsregjeringen. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha stilt kabinettspørsmål i Stortinget i en miljøvernsak, gasskraftsaken.

Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til partileder på ekstraordinært landsmøte 7. april i 2014. Han ble valgt etter Liv Signe Navarsete som hadde vært partileder siden høsten 2008. Ola Borten Moe ble valgt til 1. nestleder i partiet, mens Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim ble 2. nestleder. De to nestlederne ble valgt etter kampvotering. Etter landsmøtet ble Marit Arnstad valgt som parlamentarisk leder for Senterpartiets stortingsgruppe.

Ungdomsorganisasjonen i partiet, Senterungdommen, ledes av Erling Laugsand. Partiet har også en kvinnebevegelse, Senterkvinnene, et studieforbund, Senterpartiets Studieforbund (SpS), og et eget samepolitisk råd.

Innhold

Senterpartiets verdigrunnlag

Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:

Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter
Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital
Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet
Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern

Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.

Historie

1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg

1896: Den første norske bondeorganisasjonen, Norsk Landmandsforbund (Norges Bondelag), ble stiftet.

Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høyre og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.

I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.

1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet

Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.

1920: Norges Bondelag vedtok å stifte et eget politisk parti; Bondepartiet.

1922: Norges Bondelag hadde to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet.

Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:

Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
Støtte til nydyrking av jord
Lavere skatter for bønder
Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.

1921: Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg og overrasket store deler av den politiske eliten med 13,1 % av stemmene. Med det var Bondepartiet allerede et parti å regne med i sin første stortingsperiode, noe som er veldig sjelden i norsk og europeisk historie. Mer om Bondepartiets første valg.

1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp

I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra på 1920- og 1930-tallet. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.

Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi.

Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.

Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.

1930-tallet: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet

Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa.

Den første Bondepartiregjeringen var, og er fremdeles særdeles omstridt:

Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister (Quisling ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem av partiet).
Under Menstadslaget satte regjeringen Kolstad, med Quisling som forsvarsminister, det norske forsvaret inn mot landets egne innbyggere for første gang siden Grunnloven ble underskrevet i 1814.

Navnet er senere blitt verdenskjent, quisling betyr i dag landsforræder på mange språk; han ble henrettet ved arkebusering (henrettelse ved skyting) etter andre verdenskrig for landsforræderi.
Kritikere hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsminister-kandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.
Mens han satt i regjering markerte Jens Hundseid seg som en politisk motstander av Quisling. I 1940 skiftet han brått og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge. Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv. En tredje, og mer selvsagt teori, er at Hundseid selv var fascist, men på grunnlag av motsetningsforholdet mellom Hundseid og Quisling er det mindre sannsynlig. En fjerde teori er at Hundseid ble presset inn av Quisling.

1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet

Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene).^[3] Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet,^[3] etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).

Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-tallet ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.

I 1965 hadde partiet bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.

1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise

I 1971 måtte Per Borten gå av som statsminister etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen.

Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.

1973–1993: Ny politisk plattform; økologi og motstand mot materialisme

I løpet av 1970-tallet vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet – sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst mens oljefeberen var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.

Gjennom 1980-tallet ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover – og i ettertid blir det hevdet at problemet for Senterpartiet var at de så ut som de var en del av høyresiden^{[trenger referanse]}.

1993–2005: EU-kamp, desentralisering og kursendring

Da EU-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden i 1990 dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.

Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved stortingsvalget 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget, blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant EU-valget i 1994.

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved stortingsvalget i 2005.

Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997–2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettspørsmål på en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.

2005–2013: Regjeringsmakt på rødgrønn side

Fra 2005 er Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Det politiske grunnlaget for regjeringen ble framforhandlet på Soria Moria fra 26. september til 13. oktober 2005. Regjeringen tiltrådte 17. oktober 2005. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden), men var også en kursendring for hele landet. Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering. Etter valget ble en ny plattform, Soria Moria 2, framforhandlet i tiden fra 28. september til 7. oktober samme år.

Senterpartiet kom tilbake til Stortinget med 11 stortingsrepresentanter. De innvalgte representantene er Janne Sjelmo Nordås, Irene Lange Nordahl, Ola Borten Moe*, Lars Peder Brekk*, Anne Tingelstad Wøien, Trygve Slagsvold Vedum, Liv Signe Navarsete*, Jenny Klinge, Kjersti Toppe, Magnhild Meltveit Kleppa* og Per Olaf Lundteigen. * Vararepresentant møter i og med at vedkommende er statsråd. Vararepresentant for Borten Moe er Heidi Greni, vararepresentant for Brekk er Christina Ramsøy, vararepresentant for Navarsete er Erling Sande og vararepresentant for Meltveit Kleppa er Geir Pollestad.

Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 fikk Senterpartiet 6,7 prosents oppslutning (- 1,2 fra kommunevalget i 2007). 163 371 stemmer ble avgitt for partiet ved kommunevalget, mens partiet fikk 141 326 stemmer i fylkestingsvalget. Partiet fikk 1.420 kommunestyrerepresentanter, også det en tilbakegang på 170 fra fire år tidligere. Ved valget i 2007 fikk partiet 89 ordførere totalt, 83 på rene Sp-lister og 6 ordførere på bygde- og eller felleslister. Etter kommunevalget i 2011 har partiet 84 ordførere.

Ved Stortingsvalget 2013 fikk Senterpartiet 5,5 % av stemmene, noe som er partiets dårligste stortingsresultat. Oppslutningen til Arbeiderpartiet og SV gikk også ned, og det rødgrønne prosjektet oppnådde med i alt 72 mandater langt ifra flertall, og dermed søkte regjeringen avskjed.

Senterpartiet fikk ti stortingsrepresentanter. De innvalgte representantene er Janne Sjelmo Nordås, Heidi Greni*, Marit Arnstad, Anne Tingelstad Wøien, Trygve Slagsvold Vedum, Liv Signe Navarsete, Jenny Klinge, Kjersti Toppe, Geir Pollestad og Per Olaf Lundteigen.

Evaueringsrapport etter stortingsvalget 2013

I etterkant av stortingsvalget 2013 ble det opprettet et evalueringsutvalg som skulle se på Senterpartiets valgkamp, under ledelse av Bengt Fasteraune, medlem av sentralstyret i Sp og ordfører i Dovre kommune. 18. desember 2013 ble evalueringsrapporten lagt fram. Lenke til pressemelding og evalueringsrapport Evalueringsrapporten, som var basert på svar fra 429 tillits- og folkevalgte, alle fylkeslag og 81 personer på sentralt nivå i partiet, kom med følgende konklusjoner:

Partiet gjennomførte et grundig strategiarbeid der landsstyret vedtok partiets hovedsaker samferdsel, eldre og mat og miljø i april 2012.
Senterpartiet har fortsatt en sterk organisasjon, som er en av norsk politikks mest landsomfattende.
På tross av små økonomiske resurser nådde partiet ut til svært mange potensielle velgere.
Man opplever at det i valgkampen ikke var den nødvendige tillit mellom våre fremste tillitsvalgte.
Utvalget mener det er behov for å tenke nytt, og partiet må erkjenne at det må jobbes på andre måter. Det er derfor behov for å gjøre ting annerledes for å gjenskape et parti med trygghet, samhold og framtidstro.
Utvalget mente at dagens ledelse kan gjøre dette sammen ved å sette seg sammen og meisle ut en felles profil og politisk kurs for partiet. Partiets toppledelse må legge ned en betydelig innsats for å få dette på plass før neste valg.

11. januar 2014 varslet Liv Signe Navarsete på Kongsbergkonferansen at hun ville trekke seg som partileder og be sentralstyret om å kalle inn til ekstraordinært landsmøte for å velge en ny partiledelse. Navarsetes ord på Kongsbergkonferansen.

Sentralstyret i Senterpartiet stilte seg 14. januar 2014 bak rådet fra Navarsete, samtidig som alle sammen stilte sine plasser til disposisjon. Det ekstraordinære landsmøtet i Senterpartiet ble innkalt til 7. april 2014.

Ekstraordinært landsmøte 7. april 2014

Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til ny partileder i Senterpartiet på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 7. april 2014. Av 302 delegater, stemte 298 delegater for Slagsvold Vedum, mens fire stemte blankt.

Ola Borten Moe og Anne Beate Tvinnereim hadde begge sagt seg villig til å stille som 1. nestleder i partiet. Valgkomiteen hadde kommet med en delt innstilling, der flertallet gikk for Tvinnereim og et mindretall for Borten Moe. I kampvoteringen mellom de to, fikk Borten Moe 160 stemmer, mens Tvinnereim fikk 142 stemmer og dermed ble Borten Moe valgt.

Tvinnereim vant deretter kampvoteringen om å bli 2. nestleder i partiet. Motkandidat var Janne Sjelmo Nordås fra Nordland. Stemmetallene viste 232 - 70 i favør av Tvinnerem.

Bondepartiet blir Senterpartiet

Navndiskusjonen

Arbeidsutvalget i Bondepartiet, med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i Justisdepartementets protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertittel på listene», som det heter fra protokollen. Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken.

I mars 1953 drøftet arbeidsutvalget flere muligheter, men navnet «Det norske Folkeparti» var langt fremme i debatten. Måneden etter var det landsmøtet som grep fatt i saken. Hans Holten, som på dette tidspunkt også var redaktør i Nationen holdt en innledning, der hans hovedbudskap var klart:

Var Bondepartiets oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket. I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var Elisæus Vatnaland som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, Jon Leirfall som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og Hans Borgen var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var Erland Steenberg, Erling Engan og Gabriel Moseid. Hans Holten foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. Jon Leirfall ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954. Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitemedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti».

På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, også for et navnebytte. Per Borten advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også Hans Holten som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. Karen Grønn-Hagen ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt. Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene.

Flere navnealternativ

Partiet hadde tre fraksjoner i spørsmålet; de som ikke ville ha navneendring, de som ville ha et bygdenavn for å nå ut bredere og de som ville ha et nytt navn som basis for nytt fellesskap og ny vekst for partiet. I forkant av landsmøtet ble partiorganisasjonen hørt i spørsmålet.

6892 medlemmer deltok i avstemningen om navnespørsmålet. Av disse svarte 65 prosent at de ønsket et navneskifte, men det var også kommet andre navneforslag i forkant av landsmøtet. Følgende navn var foreslått:

Bygdepartiet
Bygdefolkets Samlingsparti
Bygdefolket
Landspartiet
Rikspartiet
Det demokratiske parti
Demokratene
Borgerlig Folkeparti
Borgerpartiet
Senterpartiet
Folkestyrepartiet
Bondepartiet
Sentrumspartiet

Per Borten ga uttrykk for at han var skeptisk til bruk av senter- eller sentrumsnavnet. Han mente merkesakene til partiet hadde sitt utspring i begrepet demokrati – likestillingstanken, desentralisering, lik utdannelse og så videre. Personlig ville han ha et navn med «demokrati» i og gi uttrykk for en liberal samfunnsoppfatning. Han sa nei til alle forslag som hadde en klasseappell og brodd mot spesielle regioner og sosiale grupper.

Landsmøtet avgjør

På landsmøtet 3. mai 1959 i Trondheim var det så duket for avstemning. Landsstyret i Bondepartiet hadde 30. april 1959 drøftet spørsmålet og endt opp med å gi fem navn forrang i debatten:

Landspartiet
Bygdefolkets samlingsparti
Demokratene – det demokratiske parti
Senterpartiet
Folkestyrepartiet

En prøveavstemning viste at flertallet ville ha et navnebytte på landsmøtet. 14 delegater stemte mot. Men der stoppet også enigheten.

Følgende ønsket et partinavn med «demokrati/demokratisk» inkludert; Per Borten, Hans Holten, Ole Rømer Sandberg, Karen Grønn-Hagen og Hans Borgen. Blant de som tok til orde for «senter/sentrum» var Einar Hovdhaugen, Odd Fladstad og Halvor Langeland. For «bygdenavnet» var Jon Leirfall den fremste agitatoren.

En ny avstemning viste følgende stemning i salen:

Et partinavn som knytter seg til «bygd» – 39 stemmer
Et partinavn som inneholder et nøytralt navn – 91 stemmer
Et partinavn som er nøytralt, men tilkjennegir et sentrumsnavn – 57 stemmer
Et partinavn som knytter seg til «demokrati» – 74 stemmer

Landsmøtet vedtok at navnesaken skulle behandles i landsstyret samme kveld. Der ble stemmetallene som følger:

Senterpartiet – 2 stemmer
Demokratisk Samlingsparti – 22 stemmer
Bondepartiet – 1 stemme (Vatnaland)

Hans Borgen og Hans Chr. Brevig kom deretter med et kompromissforslag; «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)»

Dette ble vedtatt med stort flertall i landsmøtet (118 stemte for), mens Bondepartiet fikk 19 stemmer.

Endres på nytt

Men pressen var så som så i sine kommentarer av det nye navnet til partiet. Det ble ansett for å være et kronglete navn, og folkestyrepartister var ikke helt fornøyd de heller. Dermed ble det arrangert et ekstraordinært landsmøte i Oslo 12. juni 1959. Der vedtok man enstemmig å annullere valget av navnet «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)». En ny prøvevotering ble avholdt, og ga følgende resultat:

Senter-Sentrumspartiet – 70 stemmer
Det Demokratiske parti – 12 stemmer
Bygdepartiet – 33 stemmer
Bondepartiet – 12 stemmer
Demokratisk Samling – 6 stemmer
Folkestyrepartiet – 4 stemmer

Landsmøtet prøvde deretter å nærme seg hverandre omkring de som samlet flest stemmer ved første prøvevotering. Resultatet ble da:

Senter-Sentrumspartiet – 77 stemmer
Det Demokratiske parti – 1 stemmer
Bygdepartiet – 46 stemmer
Bondepartiet – 10 stemmer

I voteringen deretter – mellom Senter og Sentrum, seiret Senterpartiet med 70 mot 65 stemmer. Senterpartiet var dermed et faktum, etter å ha gått ut fra organisasjonen Norsk Landmandsforbund fra 1896 og deres politiske gren fra 1920, Bondepartiet.

Statistikk

Partiledere

Statsministre fra Senterpartiet

Per Borten 1965–71
Jens Hundseid 1931–32
Peder Kolstad 1930–31

Senterpartiets deltagelse i regjeringer

Peder L. Kolstads regjering 1930–31
Jens Hundseids regjering 1931–32
John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august – 25. september 1963)
Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965 – 17. mars 1971)
Lars Korvalds regjering (KrF, Sp, V) (18. oktober 1972 – 16. oktober 1973)
Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981 – 8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989 – 3. november 1990)
Kjell Magne Bondeviks 1. regjering (KrF, Sp, V) (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
Jens Stoltenbergs 2. regjering (Ap, SV, Sp) (17. oktober 2005 – 16. oktober 2013)

Parlamentariske ledere for Senterpartiets stortingsgruppe

Marit Arnstad 2014-
Liv Signe Navarsete 2013–2014
Lars Peder Brekk 2012–2013
Trygve Slagsvold Vedum 2009–2012
Rune J. Skjælaaen 2008–09
Lars Peder Brekk 2007–08
Magnhild Meltveit Kleppa 2005–07
Marit Arnstad 2003–2005
Odd Roger Enoksen 1999–2003
Johan J. Jakobsen 1991–99
Anne Enger Lahnstein 1989–91
Johan Buttedahl 1983–89
Johan J. Jakobsen 1977–83
Erland Steenberg 1973–77
Per Borten 1971–73
John Austrheim 1969–71
Lars Leiro 1965–69
Per Borten 1958–65
Elisæus Vatnaland 1948–58
Nils Trædal 1945–48
Rasmus Langeland 1945
Jens Hundseid 1933–40
Gabriel Moseid 1932–33
Jens Hundseid 1931–32
Johan E. Mellbye 1922–30

Generalsekretærer

Knut M. Olsen 2010–d.d.
Ivar Egeberg 2006–09
Dagfinn Sundsbø 2001–05
Kjell Dahle 2000–01
Per Olaf Lundteigen 1997–2000
Steinar Ness 1991–97
John Dale 1984–91
Svein Sundsbø 1976–84
Per Magnar Arnstad 1970–72
Erik Knutstad 1964–66
Martin Vårvik 1951–64
Einar Hovdhaugen 1946–49
Hans Holten 1933–40
Jon Leirfall 1929–33

Valghistorikk

Stortingsvalgshistorikk 1921–2013

Årstall	Prosent av stemmene
1921	13,1 %
1924	13,5 %
1927	14,9 %
1930	15,9 %
1933	13,9 %
1936	11,6 %
1945	8,1 %
1949	7,9 %
1953	9,0 %
1957	9,3 %
1961	9,3 %
1965	9,9 %
1969	10,5 %
1973	11,0 %
1977	8,6 %
1981	6,7 %
1985	6,6 %
1989	6,5 %
1993	16,7 %
1997	7,9 %
2001	5,6 %
2005	6,5 %
2009	6,2 %
2013	5,5 %

Kommunevalgstatistikk 1928–2011

Årstall	Prosent av stemmene
1928	8,4 %
1931	9,1 %
1934	7,1 %
1937	6,8 %
1945	3,9 %
1947	5,3 %
1951	6,0 %
1955	6,9 %
1959	7,8 %
1963	8,2 %
1967	9,3 %
1971	11,5 %
1975	10,7 %
1979	8,5 %
1983	7,5 %
1987	7,1 %
1991	11,5 %
1995	11,6 %
1999	8,3 %
2003	7,9 %
2007	8,0 %
2011	6,7 %

Fylkestingsvalgstatistikk 1975–2011

Årstall	Prosent av stemmene
1975	11,2 %
1979	8,6 %
1983	7,2 %
1987	6,8 %
1991	12,0 %
1995	11,7 %
1999	8,5 %
2003	8,0 %
2007	7,8 %
2011	6,3 %

Referanser

^ «Nord-Trøndelag utfordrer Oppland». Senterpartiet. 2012. Besøkt 21. mai 2013.
^ ^a ^b «Senterpartiets prinsipp- og handlingsprogram 2013–2017». Senterpartiet. 2013. Besøkt 21. mai 2013.
^ ^a ^b «Navneskiftet i 1959», fra Senterpartiets nettsted